Oppklaring om gjenvinningsmål

Direktivet krever at landene sørger for innsamling av papir, plast, metall og glass innen 2015. Innen 2020 skal 50 vektprosent av disse avfallstypene ombrukes eller materialgjenvinnes. Versmann, som er sentral når det gjelder gjennomføringen av direktivet, kom med to viktige avklaringer rundt disse målsetningene.

For det første får man regne disse avfallstypene under ett. Det vil si at man kan ombruke/ materialgjenvinne mindre enn 50 prosent av én avfallstype, under forutsetning av at man kompenserer ved å ombruke /materialgjenvinne mer enn 50 prosent av en eller flere av de andre avfallstypene. Det er i sum at 50 vektprosent av disse avfallstypene må gjenvinnes.

I praksis betyr det at Kommisjonen/ESA ikke vil kreve at Norge når 50-prosentmålet med plast, fordi vi ligger såpass høyt med de andre avfallstypene. Det er selvfølgelig ikke til hinder for at Norge likevel setter egne og høyere mål for gjenvinning av plast.

Sentralsortering mulig

For det andre presiserte Versmann at man ikke trenger ”separat” innsamling i ordets strenge forstand når det gjelder disse avfallstypene. På dette punktet hadde det oppstått noe tvil grunnet ordlyden i direktivet, men også her vil Europakommisjonen være pragmatisk.

Versmann sa uttrykkelig at direktivet ikke skal legge føringer på hvorvidt det skal være kildesortering eller sentralsortering – så lenge det blir materialgjenvinning. Hvordan denne sorteringen gjennomføres blir opp til ansvarlig myndighet på lokalt/regionalt nivå.

Avfallshierarkiet

Direktivet bekrefter også et femdelt avfallshierarki. Hvert land skal først av alt forebygge at avfall oppstår, dernest ombruke så mye som mulig, dernest materialgjenvinne, så energigjenvinne og til sist deponere avfall som ikke er egnet til annen behandling.

Men Europakommisjonen vil ha en viss fleksibilitet. Ulike land er svært forskjellige ut fra klima og infrastruktur. For Norden var det viktig å unngå at krav om materialgjenvinning skulle vanskeliggjøre hensiktsmessig energigjenvinning – i form av forbrenning med effektiv varmeutnyttelse. Dette er Kommisjonen inneforstått med, ifølge Versmann.

Ut fra både miljø- og klimahensyn kan det i noen tilfeller være bedre å energigjenvinne fremfor å materialgjenvinne, påpekte Versmann. Men han la til at man trolig vil kreve belegg for at energigjenvinning er det grønneste alternativet. Da vil man se på ting som anleggets standard, effektiv energiutnyttelse og forsvarlig håndtering av aske.

Versmann la vekt på at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom materialgjenvinning og energigjenvinning. Tvert imot er det en klar tendens til at land som er gode på det ene, også er gode på det andre, understreket han.

Klarere definisjoner

Direktivet klargjør blant annet begrepene ombruk og gjenvinning. Eksempelvis må nyere forbrenningsanlegg ha en energiutnyttelsesgrad på minst 65 % for å regnes som gjenvinningsanlegg; eldre anlegg må opp i 60 %. De fleste forbrenningsanlegg her til lands klarer dette med god margin, da gjennomsnittlig energiutnyttelsesgrad er på 77 % (SSB).

Det er også tatt inn retningslinjer for når avfall slutter å være avfall, og går over til å bli en vare som kan selges fritt uten miljøbegrensninger. Norge får delta i en egen europeisk arbeidsgruppe som skal utarbeide slike definisjoner for flere avfallsfraksjoner.