EF-domstolen har i en avgjørelse avsagt 9. juni 2009 (C-480/06), avvist en klage Kommisjonen reiste mot Tyskland med anklager om brudd på anbudsdirektivet. Bakgrunnen var at fire tyske ”Landkreise” (administrative district) tildelte langvarige kontrakter til det tyske avfallselskapet Stadreinigung Hamburg (City of Hamburg Cleansing Department) uten forutgående anbud.
De fire ”Landkreise” inngikk i 1995 avfallskontrakter på 20 år (med mulighet til forlengelse) med Stadreinigung Hamburg hvor avfallet skulle gå til sistnevntes nye forbrenningsanlegg, som var forventet å stå ferdig i 1999, med en kapasitet på 320 000 tonn. Forbrenningsanlegget produserer både energi og varme. 120 000 tonn av kapasiteten var reservert til de fire ”Landkreise”. Prisen var lik for alle de fire Landkreise, hvor noe gikk til operatøren av anlegget, og noe gikk til kontrakten med Stadreinigung, gjennom et ”intermediary”, dvs. en mellommann. Operatøren av anlegget var et selskap eid delvis av privat kapital. Kontrakten ble inngått direkte med Stadreinigung uten forutgående konkurranse. De fire ”Landkreise” hadde ingen eierinteresser i Stadreinigung, slik at samarbeidet var rent kontraktsbasert.
Tyskland viste til at kontraktspartene var et rent administrativt samarbeid for å løse en offentlig oppgave i regionen.
Kommisjonen på sin side argumenterte med at tjenesten ikke kunne ses på som administrativt samarbeid siden aktiviteten ikke ble utført på grunnlag av en lovbestemmelse, eller annen ensidige forholdsregler, men var basert på kontrakt. Videre viste Kommisjonen til at man i dette tilfellet ikke kunne basere seg på unntaket for egenregi, både fordi hverken kontrollkriteriet og omsetningskriteriet, jf Teckal, var oppfylt. Ingen av oppdragsgiverne hadde noen kontroll over ledelsen av Stadreinigung Hamburg, eller operatøren av ’Rugenberger Damm avfallsforbrenningsanlegg.
Domstolen påpekte at det var på det rene at ingen av oppdragsgiverne hadde kontroll tilsvarende den de utøver over egne etater, hverken i forhold til kontraktsmotparten Stadtreinigung Hamburg, eller operatøren av Rugenberger Damm avfallsforbrenningsanlegg, hvor sistnevnte var et selskap med delvis privat kapital. Domstolen la likevel avgjørende vekt på at kontrakten etablerte et samarbeid mellom lokale myndigheter med formål å sørge for at offentlig oppgave som de trenger å utføre, nemlig sluttbehandling av avfall, ble gjennomført. Domstolen henviste også til avfallsdirektiv 91/156/EEC, og nærhetsprinsippet som er nedfelt her. Det ble også lagt vekt på at kontraktene var nødvendig av økonomiske årsaker for å sørge for at byen Hamburg kunne etablere et forbrenningsanlegg med bidrag fra avfall fra nabodistriktene. Det ble også lagt vekt på at det var kun operatøren som fikk betaling, mens kontrakten mellom Stadreinigung Hamburg og de øvrige ”Landkreise” var basert på kostnadsdekning.
Det ble også understreket at med kontraktene som ble inngått ikke var private parter involvert, og at disse ikke var til hinder for at man kunne tildele kontrakter som er nødvendig for å bygge og drifte forbrenningsanlegget.
Dommen føyer seg inn i rekken av positive avgjørelser fra EF-domstolen de senere årene, og hvor de strenge Teckal-kriteriene om krav til kontroll har fått en betydelig oppmyking, og hvor muligheten til interkommunalt samarbeid utvides. Dommen støtter også oppunder avgjørelsen i Klagenemnda for offentlige anskaffelser (Kofa), sak 2008/77, hvor et interkommunalt selskap på Sørlandet, Returkraft, ble tildelt enerett til å behandle husholdningsavfall fra kommuner i regionen.
Judgment of the court leses her.
